For å se på den sterke kraften som Andy Warhol hadde i sin tid så behøver man ikke å se lenger enn gruppen med mennesker som kaltes for Warhol superstjernene. Dette var en gruppe av personligheter fra New York som Warhol omga seg med på 60- og 70-tallet, og som han jobbet med å 
promotere til mye forskjellig arbeid. De var på en måte hans entourage, og til gjengjeld så gjorde han dem berømte. De er fra dette at ordtaket “femten minutters berømmelse” kommer i fra, siden mange av dem på langt nær ble så berømte som Warhol selv var.
Metodikken som Warhol brukte er jo ganske interessant, han bare filmet dem, for så å deklarere dem for superstjerner. Og dette funket jo bra for begge parter, siden “superstjernene” hans ble berømte, mens han selv forble hele tiden i folkets oppmerksomhet. Dette er jo en slags kritikk og ironisk blikk på kjendiskulturen og hvor lett det er å bli kjent. Den er ganske moderne også når en tenker over det, siden i dag er jo realitystjerner nesten som kongelige å regne, uten at de egentlig har gjort seg fortjent til det, eller har noe talent.
Du kan se på dem som de originale hipsterne i mange henseende. Det er vel kun de aller største artistene eller stjernene som kan få en slik gruppe rundt seg, og det må være en spesiell tiltrekningskraft ved personen. I tillegg hjelper det jo naturligvis at bare ved å være i nærheten av han så kunne man bli kjent selv, og Warhol var definitivt en av de. Han blir husket lenge etter at han døde og det kommer til å bli veldig lenge.
